top of page

ODONTOLOGI HEST

Anatomi

HESTENS TENNER & MUNNHULE

Anatomi et fascinerende og viktig fagfelt som hjelper oss å forstå strukturen og funksjonen til levende organismer. Det er læren om kroppsdelenes normale oppbygning. Normalanatomien beskriver den friske organismen, i motsetning til den patologiske anatomien, som beskriver sykelige og unormale tilstander.

Anatomi er basis for å forstå fysiologien;
den blir derfor et grunnleggende fag for legevitenskapen.
Ref. 1.

Anatomi er grenen av biologi som studerer strukturen til levende organismer. Det innebærer å undersøke den fysiske strukturen til organismer, inkludert deres organer, vev og celler. Anatomi er viktig fordi det hjelper oss å forstå hvordan organismer er satt sammen og hvordan de fungerer. Det er flere forskjellige underfelt av anatomi, inkludert grov anatomi, som innebærer å studere strukturene til organer og vev som er synlige for det blotte øye; mikroskopisk anatomi, som innebærer å studere strukturer på cellulært og molekylært nivå; og komparativ anatomi, som innebærer å sammenligne de anatomiske strukturene til forskjellige arter. Anatomi er en grunnleggende del av medisinsk utdanning, siden den er avgjørende for å forstå hvordan hestekroppen fungerer og hvordan sykdommer og skader påvirker den. Det er også viktig innen felt som paleontologi, hvor anatomiske studier kan hjelpe oss å forstå organismenes evolusjonshistorie. Ref. 1.

To type tenner

Hesten har to typer tenner. De har tenner som er hypsodonte og tenner som er bracyodonte og tilhører gruppen aneleodonter.

hypsodont.png

Hypsodont og Brachydont

Brachydont og hypsodont er begreper som brukes for å beskrive de ulike typer tannstrukturer hos pattedyr. 

Hypsodonte tenner slites ned.

Brachydonte tenner slites ikke ned.

  • Hestens kinntenner og fortenner er hypsodonte.

  • Hjørnetenner er brachydonte.

  • Ulvetenner kan være brachydonte eller hypsodonte. 

Hypsodonte tenner har høye kroner, og disse tennene finner vi hos beitedyr som hester, sau og kyr.

 

Hypsodonte tenner er tilpasset for sliping av fibrøst plantemateriale, slik det sees i dietten til beitedyr. Den høye kronen gir mulighet for slitasje ettersom dyret fortsetter å slipe tennene mens det spiser grov vegetasjon. Denne tilpasningen hjelper disse dyrene effektivt med å behandle sitt plantebaserte kosthold. 

 

Hypsodonte tenner har en forsinket rotutvikling, det vil si at rotutviklingen starter først når tennene får tyggekontakt og kommer i bruk. Når hesten har mistet alle melketennene og de permanente tennene begynner å slites, starter rotdannelsen. I denne perioden forlenger tennene seg med ny tilvekst. Når roten er ferdig dannet, avsluttes denne tilveksten, og tannen er fullt utviklet og skal vare resten av hestens liv. Fra nå av blir ikke tannen lengre, og den skyves gradvis ut og slites ned mot roten til den tar slutt. 

 

Brachydonte tenner har lave kroner som ikke skyves ut og slites ned som hypsodonte tenner gjør. De har en kortere kronehøyde sammenlignet med hypsodonte tenner. Disse tennene finnes hos altetende og kjøttetende pattedyr som ikke krever omfattende tygging for å bryte ned mat, for eksempel griser, katter, hunder og mennesker. 

 

Brachydonte tenner avslutter rotutviklingen når de får tyggekontakt. Altså, ved første tygg er tannen fullt utviklet, og den skal vare slik den er dannet resten av livet. Våre tenner er brachydonte.

Tannkapital

Tannkapital er det hesten til enhver tid har igjen av tennene å tygge på og slipe ned. 

 

Som vi har forstått nå, slites hypsodonte tenner ned gjennom hele hestens liv mens de gradvis skyves ut; erupterer. Dette kan sammenlignes med en limstift. Det som slites bort fra tennene er tannkapital. Det vi fjerner fra tennene gjennom tannbehandling, rasping/floating, er tannkapital.

tannkapital.png
dentinsementemalje.png

Hva består tannkapitalen av?

En hestetann består av emalje, dentin og sement. Alle disse elementene kan sees fra overflaten av en kinntann eller fortann.

Emalje

Emalje er kroppens hardeste vev og gir tannen styrke. Denne delen av tannen brukes til å klippe/kutte og male høyet/fôret. Emaljen på hestens kinntenner finnes både på innsiden (såkalte infoldinger) og på utsiden (sett ovenfra) i form av emaljeåser/spisser. Emalje dannes inntil den blivende tannen kommer i slitasje, og produksjonen av emalje stopper kort tid etter dette.

Dentin

Dentin fungerer som et beskyttende lag over nervekanalene og blodtilførselen i tannen. Når tannen slites, produseres ny dentin som beskyttelse mot direkte tygging på nervene. Tykkelsen på dentinen varierer betydelig fra hest til hest og endres med alderen.

Sement

De ytre delene og rotanlegget av tannen er dekket med sement. Sementen kler også de indre emalje-infoldingene i tannen (som infundibulum). Ligamentene/fibrene som fester tannen til kjevebenet, fester seg i sementen rundt tannen på grunn av sementens ru overflate som egner seg godt som senefeste. Sementen er spesielt følsom for pH-forandringer. Bla. karies. "Hull i tenner".

Når hesten tygger, slites alle disse strukturene jevnlig ned. Siden sement og dentin er mykere enn emalje, vil emaljen alltid heve seg over disse delene. Dette skaper en bølgete skarp tyggeflate som muliggjør at hesten kan klippe/kutte og male fôret.

Antall tenner

Hesten har:
 

  • Seks fortenner i både over- og underkjeven. Totalt 12 stykker. 

  • Noen hester får hjørnetenner. De kan få opp til 4 stykker.

  • Ulvetenner kan bryte ut både i over- og underkjeven*. Opptil 4 (2) stykker.

  • Tolv kinntenner i både over- og underkjeven. Totalt 24 stykker.

  • Totalt kan en hest ha mellom 36 og 44 (42) tenner.​
    Inkludert melketenner kan en hest ha 66 (64) tenner i løpet av livet sitt. 

Som du ser i tannkartet, har hver tann et nummer. Tannsettet deles inn i fire kvadranter, som er nummerert 1-4. Man begynner å telle fra (hestens) høyre halvdel i overkjeven: Kvadrant 1 er oppe til høyre; kvadrant 2 er oppe til venstre; kvadrant 3 er nede til venstre; og kvadrant 4 er nede til høyre. Tennene nummereres fra en til elleve, hvor man teller fra fortannen nær midten og ut mot siden. (Ref. 2) 

Du kan også oppleve at en tann blir nummerert fra 5 til 8. Når man går over til denne nummereringen, er vi på melketannsstadiet. Det som beskrives i de fire kvadranter på illustrasjonen er de blivende, altså permanente tennene. Melketenner blir nummerert med 5, 6, 7 og 8. Tann 106 blir nummerert 506 i melketannstadiet.

Fortenner

Hesten har 12 fortenner. Disse tennene er hypsodonte og slites gradvis ned. 

 

Hesten bruker fortennene til å velge og bite over maten. Normalt har fortennene to nervekanaler (kan variere) og en rot. De har også infundibulum, og alle fortennene gjennomgår melketannsfelling.

 
De kalles på fagspråket incisiver (engelsk: incisors) og forkortes ofte til I/inc.

 

Fortennene er en refleksjon av hvordan kinntennene til hesten har fungert gjennom livet. Selvfølgelig kan fortennene ha sykdommer, men oftest gjenspeiler de tyggefunksjonen, altså hvordan kinntennene arbeider.

inciciver-unghest2.png
inciciver-unghest.png

Hjørnetenner

Etter fortennene ligger hjørnetennene, hingstetennene også kalt caninus.

 

De forkortes gjerne til C. Disse tennene har ikke melketenner. Ikke alle hester får disse. Noen kan ha opptil 4 stykker.

 

Hjørnetenner er brachydonte, det vil si at de er som våre tenner og er dekket med emalje, og tåler derfor ikke sliping/rasping.

 

Hensikten med disse tennene er å kunne forsvare seg. De er hestens kamptenner og brukes ikke i forbindelse med næringsopptaket.

Ulvetenner

Ulvetannen sies å være en rest etter den 7. jeksel gjennom evolusjonen. Den kan være både brachydont og hypsodont.  

 

Den har en nervekanal som alle andre tenner og en rot. Av og til kan det dukke opp ulvetenner med flere røtter.

 

Mange velger å kalle disse små tennene for hestens visdomstenner. De kommer i alle typer størrelser og former og kan ligge foran den første kinntannen både i overkjeven og underkjeven*. Av og til er de usynlige (retinerte) og gjemmer seg under tannkjøttet. Det anslås at rundt halvparten av hestene har en eller flere ulvetenner.

 

Ulvetenner har ingen funksjon for hesten når det gjelder næringsopptak, og det anbefales på det sterkeste å fjerne dem om du skal bruke bitt på hesten. De ligger midt i bittleiet, og bittet blir en for stor belastning på disse små tennene, enten de er synlige eller ikke.

 

*Fra anatomers perspektiv: De som jobber med anatomi, anatomene, er ikke helt enige om ulvetenner i underkjeven skal og kan defineres som ulvetenner. Noen mener at de ikke er ulvetenner, men overtallige tenner. Derfor blir det totale antallet varige tenner 42 og ikke 44, som vi ville trodd hvis disse små tennene i underkjeven var ulvetenner.

ulvetenner_vetberven.jpg

Kinntenner

Innerst i munnen finner vi jekslene, også kjent som kinntennene. En hest har seks kinntenner i hver kvadrant, totalt 24 stykker.

 

Disse tennene kalles molarer og premolarer på fagspråket. Molarer (M) er jeksler uten melketenner, mens premolarer (P) har melketenner. De tre første kinntennene i hver kvadrant har melketenner. De tre bakerste har ikke.

 

Kinntennene er designet for å klippe/kutte, knuse og male føden - en form for maskineri. 

Som nevnt har disse tennene en forsinket rotutvikling, de er hypsodonte. Rotutviklingen starter kort tid etter at tannen har brutt frem og avsluttes vanligvis rundt 12-14 års alderen. Unge hesters kinntenner har ingen røtter, kun en krone da de fremdeles er i dannelse, altså melketenner.

 

En fullt utviklet kinntann hos en voksen hest er vanligvis ca. 8 til 10 cm (+/-). Hver tann har fra 5 til 7 nervekanaler/pulpa, og er like sensitive som våre tenner.

 

De fire bakerste kinntennene i overkjeven har røtter som grenser til bihulene.

 

Slitasjen på jekslene varierer fra 2 til 6 mm per år.

Når vi snakker om verdifull tannkapital refererer vi til disse tennene. Med tanke på næringsopptak er kinntennene de viktigste tennene hesten har.

Melketenner

Et lite føll har ikke plass til voksne tenner. Derfor blir det født med melketenner som er mindre i størrelse enn voksne hestetenner.

Alle fortennene og de tre første kinntennene i hver tannrekke har melketenner. Hesten feller 24 melketenner.

Fra 2,5 år og opp til 4,5 års alder, og gjerne lenger, går hesten gjennom tannfelling. Dette er på lik linje med mennesker – man mister melketennene, noe som kan være smertefullt.

Melketennene er tett plassert på de nye/permanente tennene. De permanente tennene er fremdeles usynlige. Melketennene beskytter de permanente tennene i tannutviklingen. Det er derfor svært viktig å ikke fjerne en melketannkappe for tidlig. Hvis den fjernes for tidlig, kan det skade den permanente tannen som hesten skal ha resten av livet. Melketannkapper bør aldri slås ut. Må man bruke makt for å fjerne en kappe, er den langt fra å være moden for fjerning. 

 

I fellingsperioden kan hesten, som oss, oppleve smerte og ubehag: Diaré, feber, slapphet, dårlig matlyst og dårlig ånde er vanlige symptomer ved tannfelling.

IMG_2588.HEIC
IMG_2590_edited.jpg
IMG_2588_edited.jpg
ungdom_005_vetberven.png
ungdom_006_vetberven.png

Gamle tenner

Som nevnt har hester hypsodonte jeksler. Dette betyr at jekslene er utviklet for å tygge grovt materiale gjennom et langt liv, noe som resulterer i slitasje med en viss hastighet. Når emaljen er slitt ned, mister tannen sin funksjon og vil etterhvert løsne og falle ut.

Emaljen er det avgjørende materiale i alle tenner, både hos dyr og mennesker. En hypsodont tann vil produsere emalje bare i en svært kort periode av hestens liv, og hesten er ung når den første tannen slutter å produsere emalje. Etter dette erupterer fremdeles tannen, altså den skyves ut. Den er enda i dannelse i rotanlegget, det vil si at tannen enda forlenger seg frem til 12 - 14 års alderen, men bare i rotanlegget; det er ingen emalje i rotanlegget. Etter 12 - 14 års alderen forlenger den seg ikke lenger. Den skyves bare ut og slites ned til den tar slutt.

Det er altså viktig å tenke på: 
 

  • "Tannlegen" må korrigere (fjerne emalje) bare der det er nødvendig, med mål om å optimalisere tyggefunksjonen.

  • Unngå å fjerne frisk emalje som ikke forårsaker ubehag eller smerter for hesten.

  • Ha kompetanse innen bitt, utstyr og hestens bruk for å kunne veilede rytteren og tilpasse utstyr. De fleste skader i hestens munn skyldes feil bruk av dette. Mye emalje fjernes ofte på grunn av manglende forståelse av dette.

Hestens alder er altså avhengig av hvor mye emalje som er igjen etter et langt liv med slitasje og rasping.

Jo eldre hester blir, jo kortere blir kronen, og dermed også området som sørger for tannfeste (ligamenter/periodontalligamentene), til slutt er det kun roten som forankrer tannen.


Som nevnt har tannen emalje både inni og ut mot kantene, sett ovenfra. På en eldre hest forsvinner den indre emaljen først, mens den ytre blir værende lenger. Den indre delen av tannen slites dermed fortere ned (da denne nå kun har sement, som er svakere) og tannen får en skålform. Dette innebærer at tannen kun har emalje på ytterkantene, og dermed reduseres klippe/kutteeffekten. Hesten trenger derfor mer tid for å tygge, ofte med fri tilgang hele døgnet. 

Det er kritisk å være forsiktig med å slipe bort frisk og fungerende emalje, spesielt på eldre hester, da dette er de siste friske arbeiderne i maskineriet.

Når man utfører en tradisjonell tannrasp, blir alle spissene mot kinn i overkjeven og mot tunga i underkjeven slipt. Dette betyr at mye av den fungerende emaljen blir borte fordi den sentrale emaljen nå er borte. En ny utfordring oppstår da dette endrer belastningen på tannen, og kraftretningen kan bli destruktiv, noe som kan føre til at tannen mister flere ligamenter enn den klarer å danne nye, og dermed løsner.

Er det grunn til å få panikk når en jeksel løsner?

Nei, enten det skyldes hestens tygging eller slitasje, eller tannlegens fjerning av emalje, vil tannen uansett bli slitt ned og oppbrukt over tid. Man kan hjelpe hesten ved å behandle smerte og fjerne løse tenner som er for løse til å feste igjen. Vurderinger av hold, livsgnist, smerteuttrykk, biomekanikk og eiers engasjement vil alltid være en del av vurderingen av hvor mange tenner hesten kan leve med.

Les mer under livsløpet; Den Gamle Hesten

Tannbitt, sambitt og okklusjon

Tannbittet beskriver hvordan kinntenner i overkjeven treffer kinntenner i underkjeven, dette kalles okklusjon. Okklusjonsflaten er selve toppen eller flaten på tennene sett ovenfra. 

 

Generelt sett finnes det tre typer okklusjon: nøytralbitt, overbitt og underbitt

 

Når en hest har et nøytralbitt, vil tennene i over- og underkjeve passe perfekt sammen, noe som betyr at slitasjen ikke vil føre til låsninger eller hindringer i det normale tyggemønsteret. Hesten vil da ha optimal slitasje på kinntenner og fortenner, samt en perfekt tyggefunksjon. Dessverre gjelder dette kun for et fåtall av våre hester. Flertallet av hestene har et bittavvik og har enten over- eller underbitt, som er en form for bittanomali.

 

Enkelt forklart; feil tannsett; hesten er født med et unormalt tannbitt som ikke slites korrekt. Hvis du har en hest med sambitt (nøytralbitt), er du heldig. Men dersom hesten har over- eller underbitt, vil det kreve regelmessige justeringer gjennom resten av hestens liv. Det betyr ikke tannrasping, men korrigering av over- og underbitt.

Les mer om okklusjon under 'Tilstander og sykdommer'.

neupostpre.png
neutralbitt.JPG

Et sambitt. Her møtes tennene godt og har ikke hindringer for å tygge i Z mønsteret. Denne munnen har en god tyggefunksjon. 

Se sambitt under Tilstander og Diagnoser

underbitt.png

Et svakt underbitt sett i bildeform. Du ser en lett forhøyning av første kinntann i underkjeve. Motstående forhøyning av tann i overkjeve bak. Tennene møtes ikke perfekt. Denne hesten er årlig fulgt opp, så derfor er ikke underbittet så utpreget for menneskeøyet.

Se sambitt under Tilstander og Diagnoser

overbitt_2.png

Overbitt: man vil finne en hakedannelse på første kinntann i overkjeve og bakerste kinntann i underkjeve. Hesten vil da ikke kunne tygge normalt i Z mønsteret den er skapt for. Overbitt vil påvirke ridning og bitt-bruk. Se sambitt under Tilstander og Diagnoser

Infundibulum

I alle hestens fortenner og kinntenner i overkjeven dannes emaljeinfoldinger som former en kanal, kjent som infundibulum.

  • I fortennene er det ett infundibulum i hver tann, mens det i kinntennene i overkjeven er to infundibulum i hver tann.

 

Denne kanalen fungerer som et ekstra lag med emalje, som bidrar til at kinntennene i overkjeven slites senere enn tennene i underkjeven. Imidlertid er tennene i overkjeven kortere enn de i underkjeven, så slitasjeraten er omtrent lik. Infundibulumet er også kledd med sement.

 

Siden sement brytes ned i et surt miljø, kan det oppstå skader i denne kanalen, noe som fører til at bakterier begynner å tære ytterligere på sementlaget. Dette kan resultere i infundibulær karies. "Hull i tanna". 

Pulpa - Sensitivitet

Pulpa er tannens nervekanal. Pulpakanalen strekker seg fra rotanlegget i tannen og opp til rett under tyggeflaten, og er dekket av dentin.

 

Disse kanalene inneholder blodforsyning, lymfe og sensitivitet for tannen gjennom blodårer og nerver.

 

Hestetenner - antall nervekanaler:

  • 1 i ulvetann 

  • 1 i hjørnetann

  • 2 i en fortann

  • 5 til 7 i en kinntann 

 

Det er avgjørende for hester (som for alle andre dyr og mennesker) å ha en godt fungerende sensorisk opplevelse i tannen, slik at den kan oppdage småstein og andre fremmedlegemer den ikke bør tygge på. Skader i pulpa sender beskjed til hjernen om at noe er galt i tannen.

Bløtvev

Hodet: tenner og skjelett er kledd med bløtvev.

 

Når vi ser inn i hestens munnhule, finner vi lepper, tannkjøtt (gingiva), tunge, gane, svelg, spyttkjertelutganger, lymfevev osv. Alt dette er dekket av slimhinner. Hver anatomisk del har sin bestemte form og funksjon.

Når vi vurderer funksjonene, er alt vev i munnhulen svært spesialisert og høysensitivt. Dette bør vi huske på når vi setter inn bitt og bruker nesereim, sidepull eller hackamore.

IMG_6619.JPG
ligamenter.jpg
ligamenter_edited.jpg

De tynne små fibrene du ser går vannrett inn mot tannen er ligamenter.
(Medisinere: på hest er disse mer avanserte enn illustrasjonen viser her).

Ligamenter

Periodontiet er området mellom tannen og kjevebeinet, og utgjør selve festet for tennene. Et festeapparat. Dette er "muskler" som arbeider flittig for å holde tennene faste, stabilisere dem og holde dem på plass. Tennene er altså festet i kjevebeinet ved hjelp av disse periodontale ligamentene, også kalt Sharpey's fibre.

Disse ligamentene må stadig erstattes, det vil si at det dannes nye da hestetenner skyves ut gjennom hele hestens liv. En sunn og sterk tyggefunksjon styrker og trener dette apparatet.

Spytt

For at hesten skal kunne sortere, tygge og svelge fôret, er det nødvendig at den produserer store mengder spytt.

 

Spyttet blir produsert i ulike kjertler og føres gjennom små og store kjertelganger ut til munnhulen. Noen kjertler produserer seigt spytt, mens andre produserer tyntflytende spytt. Spyttet inneholder mange forskjellige komponenter og har ulike egenskaper som bidrar til å optimalisere senere fordøyelse, samt hjelper med å føre fôret lettere ned i svelget og videre til magen.

 

Hesten produserer opp til 50 ml spytt i minuttet.

Spyttet er blant annet viktig for å balansere Ph-nivået i munnhulen og videre i fordøyelseskanalen.

 

Spyttproduksjonen er av avhengig av at hesten tygger på et bestemt vis. En forstyrrelse i tyggefunksjonen fører til forandringer av spyttproduksjonen. 

Når hesten sikler eller skummer overdrevent kan dette være et tegn på smerte.

Lymfe

Lymfesystemet er en del av hestens immunsystem.

 

Ettersom mange av hestens fiender, i form av bakterier, virus, parasitter og allergener, kommer inn gjennom munnen, er det avgjørende at dette systemet fungerer optimalt. Det finnes flere områder i hestens munn som inneholder spesialisert lymfevev, blant annet ved leppene, tennene, tungen og i svelget.

Laden

Laden er det tannfrie området mellom fortennene og kinntenner. Noen hester har ulvetenner og/eller hjørnetenner her. La oss kalle dette området for tallerkenen/sorteringsrommet til hesten.

 

Det er i laden maten blir undersøkt og sortert før den sendes videre til kinntennene for tygging. Området er tettpakket med trykk-, temperatur-, smaks- og smertesensorer og er derfor svært sensitivt for smak, konsistens, størrelse, form, trykk og beskaffenhet på det som befinner seg i dette området. Laden er i høy grad refleksstyrt, og alt som berører dette området utløser reflekser i tyggesystemet.

Når hesten lukker munnen, fylles hele laden av tungen. Derfor er det begrenset plass til et bitt, og siden bittet er et fremmedelement i hestens munn vil det påvirke alle de naturlige tyggerefleksene laden er utstyrt med. Det er derfor viktig at hesten får en smertefri tilvenning og bruk av bitt.

Laden er det mest sensitive område i hestens munnhule.

Bihuler

Bihulene utgjør et meget komplekst system av luftfylte hulrom i hestens kranie/overkjeve.

 

Grovt sett kan vi si at det er 7 bihuler på hver side av hestens hode - altså over deler av 1. og 2. kvadrant.

De fire bakerste kinntenner i overkjeven har røtter som grenser til bihulene.

 

Det antas at over halvparten av tilfellene med ensidige bihulebetennelsene kommer fra tennene. Med andre ord, det er en sammenheng.

Kjeveleddet - TMJ

Kjeveleddet er et av de mest komplekse og det mest brukte leddet hos hesten. Dette leddet bidrar med å balansere hesten.

 

En hest i det fri vil tygge cirka 15 til 20 timer per døgn. Når man tar i betraktning at det hesten tygger på ikke er enkelt å tygge (planter/gress/høy), kan vi få en viss forståelse av hvor mange titalls tonn kraft et kjeveledd absorberer hver dag gjennom et langt liv.

Kjeveleddet beveger seg i flere plan: til siden, opp/ned, og fram og tilbake, altså et allsidig ledd. Det har også en menisk/fiberbrusk som skal fordele og absorbere trykket mellom leddflatene. Nyere forskning viser at denne menisken fornyer seg gjennom livet. Plager med menisken er derfor ikke veldig vanlige i dette leddet, heldigvis.

 

Vi omtaler ofte dette leddet som "nøkkelen til hesten" på grunn av at i tillegg til å være selve essensen i tygging, spiller det også en rolle i hestens propriosepsjon; dens balanse og romfølelse. 

FORKLART FOR HESTEFOLK

TANNMEDISIN HEST

Et normalt tannsett i en hestemunn kan ha opp til 42 tenner. Alle tennene til hesten har arterier, vener, lymfe og nerver. Noen tenner slites ned mens andre er ganske så like våre.

TANNMEDISIN HEST

FORKLART FOR HESTEFOLK

Fysiologi er hvordan anatomien fungerer. Anatomi satt i et system som er designet for å utføre oppgaver med hensikter, sømløst. 

TANNMEDISIN HEST

FORKLART FOR HESTEFOLK

Det er påvist flere tanndiagnoser i hestens munn enn i menneskets munn. Flertallet er født med en unormal tyggefunksjon. Hva er forskjellen mellom en tilstand og sykdom?

Artikkelinfo

SKREVET AV: ​vetBERVEN

GODKJENT AV: vetBERVEN og DDS Torbjörn Lundström LDSAH, f ICD, fNCED

SIST OPPDATERT:  31. mai 2024

BEGRENSET GJENBRUK PÅ ARTIKKELEN OG BILDER.

Vil du sitere eller gjenbruke fra tannvett.no? Ta kontakt med tannvett.no

 
Bidra til artikkelen

Litteraturliste og kildehenvisning

vetBERVEN
SLU - DDS Torbjörn Lundström LDSAH, f ICD, fNCED - DVM PhD Ove Wattle

Holck, Per: anatomi i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 20. mars 2024 fra https://sml.snl.no/anatomi

Tannsettet - Kvadranter Wikipedia https://no.wikipedia.org/wiki/Tann

Bok: Equine Dentistry and Maxillofacial Surgery - Release Date: 14th March 2022

bottom of page